Jeg og Adam er gravid... ja, begge to :)
Livet er spennende, men allikevel er det mye som jeg tenker på...
Er det friskt? Hva trenger jeg? Har vi plass? Blir fødselen bra? Vil jeg rekke eksamen?
Ny bil er iallefall på plass, og nå er det plass til både Ariel og baby i bilen :)
Og jeg som trodde jeg var steril etter så mange uhell oppover årene, og plutselig ble jeg gravid på p-piller, litt spesielt og ett sjokk!
Og det mest spesielle var at jeg fant det ut når farmor var på dødsleie, hun fikk vite det og døde rett etterpå.
I hjertet mitt føler jeg at hun fikk ro da hun fikk vite at pappa skulle bli bestefar, den siste i barneflokken hennes.
Tror hun døde med smil og på en måte så gjorde det at jeg har ikke hatt noen bekymringer om spontanabort.
Jeg føler at farmor passer på meg og babyen, derfor er jeg rolig!
Jeg er ikke overtroisk eller noe slikt, men tanker om at våres elskede som går bra oss i livet passer på oss og følger med fra himmelen har jeg alltid hatt.
Om det blir jente blir navnet Linea, men guttenavnet er opp til Adam, med litt vetorett fra meg! Ikke noe Fernando og Torres her i gården nei.
Allerede har jeg fått mage og er i 11 uke, den kom over natten. Men de sier at kvalmen går over når embryoet blir til foster, og det skjer i uke 10. Og jeg tror det stemmer siden kvalmen min forsvant rundt da.
Ellers er jeg konstant sliten og griner av ingenting! Jeg blir så lett fornærmet! :)
Så har jeg en reaskjon på det at jeg blir større... ja en litt negativ reaksjon.... Jeg har jo gått ned halve meg i vekt og for første gang på nesten 7 år øker vekta og størrelsen, det fører til masse gråting og litt lavere selvbilde.
Men igjen så er Adam fantastisk! Tar vare på meg, er kjærlig og koser masse med meg.
Pluss at noen fine ord kommer titt og ofte fra han og, det er så utrolig deilig og booster meg masse!
Nå er vi plutselig ikke bare et par lenger, men en familie.
Blir en stor omvending, men igjen så fører det oss nærmere sammen og <3
Kanskje kommer jeg med et bilde etterhvert og, men til da... Ciao <3
