Livet er faktisk herlig!

Nå er det uansett slik at jeg står midt imot en vegg, men allikevel føler jeg meg lykkelig.

Må rydde i masse rot fra livet i molde, men det er jo bare ei utfordring jeg lett skal takle.

Jeg lever livet til det fulleste, nyter hver dag som går og prioriterer meg selv for engangsskyld.

Livet i Trondheim gjør meg godt!

Jeg har ihvertfall en jobb her om ikke annet og nettverket begynner å ta seg opp, jeg bruker mye tid på bøker, venner og selvfølgelig *brore*.

Han er en stor rotekopp, men som jeg glemmer når jeg kommer hjem fra jobb da han av og til har ordnet små overraskelser til meg for å gjøre meg glad.

Det er noe jeg setter ufattelig pris på og som jeg ikke får utrykt nok til han.

Kom hjem fra en slitsom dag for 2 uker siden til ett pelspledd som jeg krøller meg i hver kveld :)

Ellers gjør jeg meg klar for siste innspurt i molde idag, får dra ned på bowlingen og kose meg med kollegaene mine, å nyte jobben min for den siste helga.

Litt vemodig siden jeg ELSKET jobben min.

Elsket mine kollegaer, mine venner, kundene selve jobben og utfordringene den ga meg.

Og ikke minst moldeby, den vakre lille sjarmerende byen som er så misforstått!

Menneskene i byen er herlige og vennlige i min mening.

ååå, som jeg kommer til å savne leiligheten min!

Alle minnene tar jeg med meg videre i livet, molde var byen livet mitt endte og startet.

En viktig epoke i livet mitt!

Irmelin.

Setter pris på våres samtaler, bokglede og rare konklusjoner.

Vi må ikke miste kontakten :)

Rart vi ikke blir en smule mer paranoid når vi kokulerer hodene våres sammen egentlig,

du er ei meget spesiell jente og vi har gjort mye gøy sammen.

Du har alltid en plass å bo når du kommer til bartebyen, uansett når på døgnet :)

Alderforskjell er det på oss, men den merker vi ikke noe av. Like barn leker best :)

Morten.

Du er og blir god gutten min uansett!

Alt det gøye vi har gjort på jobb og for ett fabelaktig team vi var!

Latteren er alltid der når du er der :)

Jeg kommer til å bli din størte støttespiller når du nå er i bowlingverdenen, skal heie på deg hver kamp!

Trond Erik.

Nå skal du få deg en hjelm til jul.

For egentlig burde vi barnesikre hele hallen pga deg og hodet du smeller i alt.

Ikke gøy å ha deg svimt bort på kjøkkenet på jobb sjø :p

Men du er bare gøy å jobbe med!

Da starter jeg snart turen til molde :)

Ill keep in touch!

Ciao

Thinking of you

Thinking of you, wherever you are.

We pray for our sorrows to end, and hope that our hearts will blend.
Now I will step forward to realize this wish.

And who knows: starting a new journey may not be so hard or maybe it has already begun.

There are many worlds, but they share the same sky.

One sky, one destiny.

*kingdom hearts*

Mine tekster som jeg skrev for mange år siden.

Du forstår meg ikke.
Hvordan kan du?
Jeg forstår meg ikke selv.



Jeg er ikke ødelagt, bare midlertidig i ustand.



Faller i intet, det er så langt ned.
Tar du imot meg?



Jeg er død,
men jeg lever.
Jeg er død,
men jeg puster.
Jeg er død,
men jeg føler.
Jeg er død,
men jeg elsker.
Jeg er død,
men jeg lever.



Hvis jeg forsvinner,
vil noen lete?



Kjærligheten du gir meg er prisløs!
Kjærligheten du gir, gir også håp.
Kjærligheten du gir, gjør meg også til et bedre menneske.



Tårer så salte,
kinn så våte.
Hjerte som smerter,
kropp som er sliten.
Jeg er ung, men gammel.
Jeg er tøff, men sårbar.
Jeg er lykkelig, men ulykkelig.
Jeg ser håp, men også mørke.


Lys brenner.
Vi alle har ett lys,
vi slokner engang.
Noen blir glemt, andre blir husket.
Ikke glem meg!


Gi angsten ett ansikt, gi depresjonen ett ansikt.
Gjør det virkelig, så andre forstår.
Kanskje de starter å bry seg?


Ett kutt åpner meg mer enn når jeg åpner munnen.
Blod blir til tårer, jeg er sliten.
Ser du meg ikke?
Jeg trenger deg.



Rop!Skrik! Ingen hører.
Rot i hodet, og for mye å rydde.
Presset på hjertet blir for mye.
Uroen er ikke levbar.
Mye å leve for og mye man ikke takler.
La mine smerter ende.



Jeg fryser, varm meg.
Jeg blør, fiks meg.
Jeg gråter, trøst meg.
Jeg verker, gi meg en pille.
Jeg har rot i hodet, sorter meg...


Kjære rose ikke dø.
Beskytt meg med dine torner,
du er så vakker.
Vær så snill ikke visne, du gir håp.



Hvis du skal dytte meg hele veien?
Hvor er jeg når du blir borte?



Blod er ett tegn på at man er såret.
Smil er ett tegn på tapperhet!
Jeg sover, jeg føler ikke.
Tiden går, mens jeg står stille.
Vekk meg, pust liv i meg.
Jeg vil føle meg levende igjen.


Noe av disse framførte jeg for kulturverkstedet og.

Takker deg Karin, for at du dyttet meg nok til å gjøre meg sårbar for alle :)

Her blogger jeg i vei....

Har satt meg virkelig i tenkeboksen....
Hva skal jeg gjøre for å komme meg frem i livet og hva vil jeg egentlig???
Sitter her med masse følelser faktisk, noe som gjør meg veldig rastløs og en smule irritert.

Jeg må begynne å fokusere på skole og få det unnagjort.
Men kjenner jeg mister litt fokusen pga jobben og livet generelt.
Jeg gjemmer meg vekk i bøker og er litt innesluttet i det siste, men det har vært litt herlig å brukt tid med meg selv.

Går masse turer og gjemmer meg i musikken, lever meg inn i bokverden så slipper jeg leve mitt litt, så deilig å flyte vekk i transe.
Men har lært meg å sette pris på alt jeg har og ta vare på meg selv.

Jeg er også så heldig å vært rundt herlige mennesker de siste ukene, som jeg har vært meg selv til og som jeg kunne ha vært stille til.
De som setter pris på hvor rar og egen jeg er og syns det er sjarmerende.
Jeg må takke dere masse som har hjulpet meg å "starte" livet mitt på nytt, den støtten jeg har fått har vært ufattelig rørende.

Heldigvis tok det ikke lange tiden å komme seg på plass her i trondheim, men kjenner det stikker litt i hjerte og en sorg når jeg tenker på alt jeg gikk fra og.
Jobbene mine som jeg elsket og alle mine herlige venner/kollegaer.
Særlig på bowlingen hvor jeg hadde verdens beste kollega, vi var ett fantastisk team.
Løste verdens problemer sammen og kokulerte i verdens rareste tanker.
Stor aldersforskjell merket ingen av oss, siden vi begge er så rare og like.

Så har vi mine festevenner som alltid fikk meg til å le og Tore som alltid var med å spiste potetball på torsdager.
Alle minnene strømmer på og jeg kjenner savnet presser på, selv om jeg vet at jeg er i en ny epoke, en ny start og skal få meg nye minner er molde alltid en stor del i hjertet mitt.

Savner kontoret som gjorde meg til en tøffere jente, savner latteren, jobben, og ikke minst Elisabeth.
Vi hadde det så gøy og vi trente magemusklene med latter hverdag, vi delte sorger og gleder, noe vi enda kommer til å gjøre.
Koselig å våkne til meldinger fra deg enda.

Jeg har funnet ut at jeg liker meg selv veldig godt, noe som er viktig om du skal slippe andre inn i livet ditt.

Jeg er ett underlig vesen som overrasker stadig.

More to come :)