Magen blir større og humøret svinger..
Noen ganger er ting sårt og usikkert, man trenger mer bekreftelser og selvtilliten får seg en knekk.
Man får heller ikke forståelse på at det er vanskelig å takle en voksende mage.
Når man har gått ned halve seg i vekt, så er det å gå opp i vekt igjen vanskelig, man frykter å ende opp slik man så ut og slite med fødselsvekta i etterkant.
Gleden over å få baby til sommeren er jo kjempegøy og spennende nå.
Men vekta er konstant i hodet og bekymringene.
Vil han elske meg nå som magen vokser hver uke, vil alle gå å ta meg på magen uten å spørre?
Føler meg allerede som ett utstillingsprosjekt som alle kan ta på, og jeg har vel en personlig intimsone som er litt større enn andre, ergo ubehagelig med alle som skal ta og føle på uten å spørre.
Men jeg kjenner liv inni der, når den snur seg eller sparker litt, gøy å kjenne noe så tidlig.
Etter jeg kjente liv så ble alt lettere å takle, men å ha samboeren så lenge ute bringer en del usikkerhet og man har ikke den bekreftelsen man trenger så sårt.
Men det kommer vel når han kommer hjem håper jeg.
Jeg har en innstilling på å ikke glemme hans behov og, derfor prøver jeg å få med meg hvordan han har det og.
Litt fort gjort å glemme mannens behov med ei voksende dame som bærer det alle gleder seg til å se :)
Skal prøve å bli flinkere å blogge etterhvert og utover svangerskapet, er straks uti uke 15 nå :) bare 25 igjen ca nå :p
Ciao
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar