Mine tekster som jeg skrev for mange år siden.

Du forstår meg ikke.
Hvordan kan du?
Jeg forstår meg ikke selv.



Jeg er ikke ødelagt, bare midlertidig i ustand.



Faller i intet, det er så langt ned.
Tar du imot meg?



Jeg er død,
men jeg lever.
Jeg er død,
men jeg puster.
Jeg er død,
men jeg føler.
Jeg er død,
men jeg elsker.
Jeg er død,
men jeg lever.



Hvis jeg forsvinner,
vil noen lete?



Kjærligheten du gir meg er prisløs!
Kjærligheten du gir, gir også håp.
Kjærligheten du gir, gjør meg også til et bedre menneske.



Tårer så salte,
kinn så våte.
Hjerte som smerter,
kropp som er sliten.
Jeg er ung, men gammel.
Jeg er tøff, men sårbar.
Jeg er lykkelig, men ulykkelig.
Jeg ser håp, men også mørke.


Lys brenner.
Vi alle har ett lys,
vi slokner engang.
Noen blir glemt, andre blir husket.
Ikke glem meg!


Gi angsten ett ansikt, gi depresjonen ett ansikt.
Gjør det virkelig, så andre forstår.
Kanskje de starter å bry seg?


Ett kutt åpner meg mer enn når jeg åpner munnen.
Blod blir til tårer, jeg er sliten.
Ser du meg ikke?
Jeg trenger deg.



Rop!Skrik! Ingen hører.
Rot i hodet, og for mye å rydde.
Presset på hjertet blir for mye.
Uroen er ikke levbar.
Mye å leve for og mye man ikke takler.
La mine smerter ende.



Jeg fryser, varm meg.
Jeg blør, fiks meg.
Jeg gråter, trøst meg.
Jeg verker, gi meg en pille.
Jeg har rot i hodet, sorter meg...


Kjære rose ikke dø.
Beskytt meg med dine torner,
du er så vakker.
Vær så snill ikke visne, du gir håp.



Hvis du skal dytte meg hele veien?
Hvor er jeg når du blir borte?



Blod er ett tegn på at man er såret.
Smil er ett tegn på tapperhet!
Jeg sover, jeg føler ikke.
Tiden går, mens jeg står stille.
Vekk meg, pust liv i meg.
Jeg vil føle meg levende igjen.


Noe av disse framførte jeg for kulturverkstedet og.

Takker deg Karin, for at du dyttet meg nok til å gjøre meg sårbar for alle :)